Ny blogg

For dere som er interesserte, så har jeg opprettet en ny blogg:

www.karolinewasmuth.blogg.no

Håper alle tar turen dit.
Ikke minst vil jeg takke for følget!

Nå er det over

Jeg liker egentlig WordPress. Det er liksom det jeg alltid har brukt. Denne her bloggen fyller snart halvannet år, men nå er det over. Jeg har bestemt meg for å stoppe å skrive denne bloggen, fordi jeg ikke finner motivasjon til å skrive, til tross for at jeg har ting å skrive om.

Så jeg har bestemt meg for å forandre plattform. Kanskje det kan øke motivasjonen min til å blogge.
Link kommer når bloggen er oppe.

Takk uansett, for de tre trofaste leserne jeg har hatt <3

Vinterferien er her

Nå er det endelig vinterferie, og ute skinner sola. Det har ikke vært så fint vær på evigheter. Håper det holder seg ut uka, for imorgen skal nemlig vi to og et annet nydelig par på hyttetur til Blåka. Jeg gleder meg, det skal bli kjempekoselig med vin, akebrett, kortspill, musikk og god mat. På lørdag skal russen vår ha russefest på Harvest. Jeg gleder og gruer meg. Jeg gleder meg for jeg vet jeg kommer til å ha det gøy, men jeg er så redd for at det ikke skal komme folk. Men foreløbig er det jo en god del som har meldt sin ankomst, så dette tror jeg kommer til å bli kjempebra.

I dag skal jeg på jobb, så jeg bruker dagen til å slappe av med gutten min. Tenk, nå er det ikke lenge til det har gått ett år ♥

Burj Khalifa

828 m høyt. Nesten 1 km. Tenk deg å stå på toppen her.

r

Morsdag, bursdag, Valentines og Fastelaven

I går var en dag fylt med begivenheter. Svigerfar hadde bursdag, så hjemmet i Kvinesdal har vært fult av folk i hele helgen. Dessverre har ikke jeg kunnet rukket selskapene, ettersom jeg var hos min far der ute det blåser.

Det var jo også morsdag, så mamma fikk nøye seg med en ganske artig presang som jeg tror hun ble glad for. Valentines var det også, og Ole Tom fikk et album/scrapbook med bilder av oss to. Angrer nesten på at jeg ga det vekk, for jeg ville ha det selv. Men jeg fikk det nydeligste kortet i gjengjeld, og jeg har aldri i mitt snart 19 år lange liv lest noen så vakre ord. Ikke nok med det, men for meg og Ole Tom, så var det feiring av 11 måneder, eller more like officially 9.

Vettu, det er utrolig hvor fort tiden går. Jeg føler ikke vi har kjent hverandre lenge i det hele tatt, likevel føler jeg at det er ingen andre som kjenner oss slik vi kjenner hverandre. Noen andre som har det sånn, kanskje?

Noe fastelavensboller ble det ikke i går, men det fikk jeg tatt igjen med Karen i dag.  Dumme vaniljesausen som aldri ville bli krem! Jaja, det ble jo en vellykket, forsinket fastelaven også, da.

Det er en del av prosessen..

Det er helt stille i huset. Ikke en lyd.
Jeg er alene hjemme, og jeg nyter ensomheten til det ytterste. Det er deilig å bare være alene noen ganger, helt alene. Å bare kunne spille musikken jeg vil hvor høyt jeg vil, å sitte i sofan i stua uten at noen kommer å jager meg vekk fordi de skal se på et eller annet program.

Nå som jeg egentlig burde nyte det med skikkelig quality time med meg selv, snacks og en serie, må jeg heller sitte å jobbe med et prosjekt om mellomkrigstiden. Som skal leveres imorgen. Det er faktisk så ille at jeg nesten vurderer å skulke imorgen. Og jeg eier ikke samvittighet til å skulke! Jeg har nemlig ikke fått gjort særlig mye på prosjektet, og jeg akter ikke å få en dårlig karakter i det faget. Jeg skal framføre det imorgen med Liv i 20 minutter, og vi er alt annet enn forberedt.

Speaking of Liv, hadde hun her om dagen en presentasjon om sitt særemne som var om Kaizers. Etter litt søking her og der fant jeg en sang jeg alltid hører på radion på jobb, men som jeg alltid glemmer å søke når jeg  kommer hjem. Prosessen! Og jeg er helt hekta.

Jeg fikk også fire kataloger av Kilroy Travels  i dag, spennende! Kan ikke vente med å lese de tre neste, men jeg må dessverre vente til historieprosjektet er helt i boks.

Done

Da har jeg levert og framført særemnet, og det er som om en stor byrde er fjernet fra mine skuldre. Aldri mer særeme! Det høres så fint ut. Tror faktisk også det gikk ganske bra! Men jeg framførte i 37 minutter, altså 7 minutter over tiden. Jaja, håper hun tenker mest på innholdet og ikke tiden jeg brukte.

Hadde også en matteprøve idag, det tror jeg heller gikk veldig dårlig. Har ikke så mye mer å si om det.

Ellers, er det medieprosjekt og historieprosjekt på gang. Så mye på en tid.
Men det er alltid sykt deilig å bli ferdig, så det er jo verdt alt strevet.

Jippi, aldri mer særemnet!

Let’s drop out of school

I kveld har jeg vært ute der det blåser hos min kjæreste pappa og jobbet hederlig med skolearbeid. Forberedte meg til matteprøven first thing in the morning, og til særemnet, timen etter. Imorgen blir en interessant dag.

Livet mitt er fint for tiden.
Rolig, men fint.
Vinteren er alltid rolig for meg.

Fler som har det sånn?

Surprise, surprise

Ble dere overrasket nå?

Jeg har så lite å skrive om for tiden. Og egentlig tar det jo ikke så mye fra meg, jeg har egentlig bare enkelt og greit lagt bloggen litt på hylla i det siste. Jeg har en overraskelse til noen. Som jeg gleder meg masse til! Og som jeg ikke kan skrive her før neste uke.

I går snakket jeg med ei jente som meg, som drømte om å reise jorden rundt og oppleve verden. Hun fikk seg type som lovte å bli med, nå skal hun snart gifte seg og bygge hus. Det er rart hvordan drømmer kan gjemmes bort, og hvor raskt man faktisk ofrer sånne ting for den man elsker. Eller hvor raskt livsdrømmen din kan bli erstattet av en annen.

Jeg har også en gutt som har lyst å være med, så jeg håper inderlig vi gjennomfører planen. Sammen. Alt står på økonomien, og innen vi vet om vi kan ta en jorden rundt reise, er det for sent til å studere. Men da tar vi en interrail, for Europa er ikke så lite som det virker i tankene mine.

Jeg har bare drømt om dette siden jeg var  ei lita jente, og nå som jeg faktisk har begynt å komme i kontakt med reiseselskaper og diverse, virker alt for godt til å være sant. Det virker bare så fjernt. Jeg skal liksom uti der, være selvstendig og oppleve noe helt annet enn det jeg er vant med. Det blir nok en utfordring, men en kjempegøy en.

Det er så mye å tenke på.
Så mye jeg må tenke på på forhånd.
Og når jeg først er der.
Jeg hadde aldri reist alene.
Tror jeg egentlig bare er redd.

Cartrouble?

I går skulle meg og Ole Tom kjøre ut til pappa på et besøk. Vi var for øyeblikket i Kvinesdal, og tenkte vi skulle kjøre den nye veien over Åpta med den nye tunnelen. Den gang ei. Da vi var midt på heia i ingenstans der det kjørte en bil forbi annenhver time, røyk bremseslangen. Det vil si at fotbremsen blir maksimalt svekket, og eneste mulighet for bremsing var med håndbrekket (som også var ganske dårlig) og første gir. Ingen av oss hadde antydning til dekning på telefonen, så vi bestemte oss for å fortsette til vi fant dekning. Vi valgte dermed å kjøre over Ore istedet for veien over Åpta, ettersom Oreveien ville bli minst trafikkert. Vi hadde valgt en dårlig dag å ta denne veien på, for det er nemlig en trang skogsvei der veien er dekket med ingenting annet enn blank is. Da vi kjørte en lang utforbakke, var det bokstavelig talt umulig å stoppe bilen. Da vi satte kursen mot en krapp venstresving, kom ingenting annet enn en svær brøytebil mot oss. Jeg kan sverge på at jeg så hele livet mitt passere i revy, i det vi heller traff snøfonda som lå ved siden av den 5608345608 meter lange skrenten rett ned. Det var enten eller liksom. Veien var trang, brøytebilen virket like stor, og skrenten for vår høyre var lite innbydende. Da vi kom i bunnen av denne bakken hadde jeg fått mer enn nok spenning for dagen, og måtte ringe et par ti ganger før mamma og de faktisk hørte hva jeg sa. Men jeg fikk min pappa til å hente oss, og det ble after all en grei dag.

Litt drama må vi jo ha.
Og nå er jeg jo tross alt en erfaring rikere.

Noen andre opplevd noe lignende, eller annen form for biltrøbbel?